Denne teksten finner man på tavlen utenfor retterstedet:

TRANDUMSKOGEN

I løpet av krigen 1940/1945 ble det henrettet nærmere to hundre personer i Trandumskogen og på Flatnermoen. Henrettelsene på Flatnermoen var de første. De fant sted så tidlig som den 29. desember 1941. Så fulgte tre år da det stadig var henrettelser i sjølve Trandumskogen. Siste eksekusjon ble foretatt den 30. oktober 1944. Ved alle eksekusjonene var det portforbud i Trandumleiren. Dessuten ble de vanligvis foretatt før arbeidstid slik at nordmennene som arbeidet i leiren ikke skulle oppdage noe. Men likevel seiv det ut rykter om det som gikk for seg i Trandumskogen.

Ved en av de første henrettelsene trosset en tysk soldat portforbudet. Ved en tilfeldighet oppdaget han at det foregikk noe. Han ble nysgjerrig, og uten å bli oppdaget overvar han henrettelsen. Seinere fortalte han det han hadde sett til en norsk arbeider. Denne lovte at han ikke skulle si noe om det han hadde fått greie på, for hvis det kom andre tyskere for øre ville soldaten utvilsomt blitt skutt.

Ei tid seinere satt arbeideren på med godsruta til Oslo. Sjåføren var en av lederne i Milorg på stedet. Det var arbeideren klar over, så han fortalte ham hele historia. Dette skjedde så tidlig som i 1942. Umiddelbart etter frigjøringa rapporterte milorgmannen det han visste om Trandumskogen til sine overordnede i Milorg. Dette førte til at det ble satt i gang undersøkelser som avslørte det som hadde foregått der. Etter at undersøkelsene hadde blitt satt i gang, kom det stadig opplysninger fra folk som visste ett eller annet om henrettelsene.

Tyskernes anstrengelser for a holde dem hemmelige hadde ikke hindrer våkne nordmenn fra å skjønne at det foregikk noe ekstraordinært.

SKUTT BLIR DEN…

Grunnen til henrettelsene, i de tilfellene der tyskerne hadde noen angivelig grunn, var for det meste illegalt arbeid og forsøk på å forlate landet for nordmennenes vedkommende. Dette gjaldt 136 nordmenn. De fikk sin dødsdom offentliggjort. De resterende 37 norske statsborgere som ble henrettet i Trandumskogen, ble tatt av dage uten lov og dom. Noen av disse ble henrettet i forbindelse med Telavågaffæren. To gestapister ble skutt i Telavåg da Gestapo stoppet et forsøk på englandsfart. Da ble det sjølsagt represalier i form av masseødeleggelser og henrettelser. Andre ble tatt ut på Grini ved såkalt “Blomsterplukking” og skutt fordi sabotører sprengte et militærtransporttog i Mjøndalen.

De fleste av russerne som ble skutt, var krigsfanger som hadde rømt fra en fangetransport. De lå fordelt på gravene 3, 6 og 15. (Se seinere lister).

Fem av de seks engelskmennene som lå i grav 9, var commandosoldater fra et av de glideflyene som måtte nødlande under forberedelsene til aksjonen mot tungtvannsanlegget på Rjukan. Den siste, R. P. Evans, var med Shetlands-Larsen på det mislykte toktet mot Tirpitz i november 1942. Han ble hardt såra da karene var på veg over til Sverige. Da kameratene trudde han ville dø med en gang, og da han dessuten var i engelsk uniform, ble han etterlatt uten at de skaut han slik som regelen var. Tyskerne de hadde vært i kamp med, tok han til fange og sendte han til sjukehus der han var til han ble helt frisk. Så kjørte de han ut i Trandumskogen og skaut han sammen med de andre commandosoldatene. De trosset alle internasjonale konvensjoner, da både russerne og engelskmennene ble skutt i uniform.

HENRETTELSENE

Kvelden før henrettelsene fikk de fleste snakke med en prest, som oftest Dagfinn Hauge.

Tidlig om morgenen ble fangene bakbundet og bundet sammen to og to etter at de hadde levert verdifulle klær og effekter. De måtte fjerne ting som seinere kunne komme til nytte ved en eventuell identifisering. Etter det ble de ført til lastebiler med presenninger over for å bli kjørt tit Trandumskogen. Som tidligere nevnt ble eksekusjonene vanligvis foretatt før arbeidstid, og alle soldatene i Trandumleiren hadde portforbud.

I skogen ventet en eksekusjonspelotong med Hauptstürmbannführer Oscar Hans som leder. Denne pelotongen, bortsett fra Oscar Hans som var under kommando, besto av frivillige tyske soldater som så det som en stor ære å få skyte norske patrioter. Gravene var ferdig oppgravd. De som skulle skytes, ble ført frem til gravkanten og skutt med prosjektiler av grovt kaliber. Oppgravingene og obduksjonene seinere viste at begge de som var bundet sammen ikke alltid var døde da gravene ble fylt igjen. I et tilfelle fant man en mann som lå på botnen av grava, og som med ei hånd hadde gravd forbi de som lå over han. Under obduksjonen ble det funnet lik som hadde svært mye sand i lungene. De hadde åpenbart pustet etter at grava var blitt kasta igjen.

Etter henrettelsene ble det fylt et lag med uleska kalk over likene. Kalken skulle løse seg opp og forbrenne likene slik at det skulle bli umulig å identifisere dem. De fleste gravene ble fylt igjen med en gang, mens gravene 4, 8, 10, 11 og 17 lå åpne ei tid da henrettelsene gikk over flere dager. (Se seinere lister). Etter at gravene var fylt igjen, ble alle spor forsøkt utsletta. Tomme patronhylser ble samla sammen, eventuell grus som hadde kommer til på skogbotnen ble sopt sammen. Hensikten var tydeligvis å skjule alt for ettertida. Men de gjorde særlig en ting som virket mot hensikten. De rykka opp busker og små trær i nærheten og planta disse på gravene. De døde naturligvis, og det ble straks lettere å finne gravene for etterforskningskommisjonen. Det var i det hele tatt mye ved fremgangsmåten deres som viste at de ikke var så helt sikre på utfallet av krigen. Tegn på dette var kalken og den omhyggelige reingjøringa av området etter i-gjenkastinga av gravene. Hva skulle det være til viss det ikke var for å skjule sine gjerninger når oppgjøret kom? Henrettelsene på Flatnermoen var av en annen karakter enn de i Trandumskogen. Likene lå i trekasser. Alle var fra Jæren. Et spørsmål som en naturlig stiller seg, er om disse i det hele tatt er henrettet på Flatnermoen. Hvorfor skulle de i sa fall ligge i kasser? Det spørsmålet får en vel aldri svar på.

UTGRAVINGSARBEIDET

I 1øpet av sommermånedene i 1945 ble gravene åpnet. Det var tidligere nazister som måtte grave under ledelse av etterforskningskommisjonen fra Oslo Kriminalpoliti. Natt og dag holdt H. S. tropp 1221/14 under ledelse av tidligere nevnte milorgmann vakt over omradet.

Gravenes dybde varierte sterkt. Noen lik lå bare 0,3 m under jordoverflata, mens andre lå så dypt som 3,6 meter. Mange av lika var sterkt oppløste. Som tidligere nevnt var to og to bundet sammen, i enkelte tilfeller med ståltrad. Stanken var sjølsagt forferdelig. Alt dette gjorde arbeidet vanskelig. Til tross for vanskene måtte arbeidet utføres grundig og nøyaktig, slik at seinere identifisering ikke skulle bli mer komplisert enn den i alle tilfelle ville bli. En representant for politiet og en lege var alltid tilstede ved de gravene det ble arbeidet med, for å sikre at ikke klesrester og separate legemsdeler skulle komme med andre lik enn de som de tilhørte.

Her er mine bilder:

De kunne ligge på sånne 10-manns stuer i de store salene. Mange fastspent i belter det meste av døgnet.

Med utsikt til frihet.

Innelåst.

Inn til en av de lukkede avdelingene.

Gjengrodd bakgård.

Isolat.

Fra døra til et av pasientrommene.

Innenfor disse vinduene har det foregått mye som fortsatt ikke slipper ut i dagens lys.

I boka til Ingvar Ambjørnsen “Sal 23″ leste jeg om en pårørende som skulle ha tak i noen personlige eiendeler etter dødsfallet av sin slektning, men at sykehuset ikke skaffet denne eiendelen. De ligger jo igjen her på loftet. Den dag i dag.

http://dt.no/article/20091205/NYHET/712059965/1063/NYHET

DT Lier Sykehus
DT Lier Sykehus